Inspirert av naturen jeg har rundt meg, la jeg en plan for et spesielt bilde. Hadde fått en ide gjennom malekurset jeg tar for tiden, og plukket noen strå langs veien mens jeg gikk tur med hunden.
Jeg hadde en plan fra jeg startet om at det skulle bli et bilde i fargene Burnt Sienna (som har blitt en skikkelig favorittfarge!), Gul oker, Van Dyke Brown og Copper, selvfølgelig også iblandet hvitt for å få frem lysere nyanser, og spesialeffekten jeg hadde lyst å legge på tilslutt var å spraye over noen strå med mørk brun farge. Denne planen holdt jeg meg til, men veien dit ble kronglete.
Jeg var forberedt på å bygge opp lerretet lag på lag, og begynte med å legge primærfarger i gult og rødt for å få varmt underlag. Så la jeg et lag med kalde blå farger. På dette tidspunktet bestemte jeg meg for å legge inn et stort silkepapir for å få mer struktur, og malte det fast med et nytt lag primærfarger.
I lag 4 begynte jeg å legge inn de fargene jeg hadde plan om å ha i sluttproduktet, og nå begynte jobben med komposisjonen. Så langt kom jeg med den dagen.
Jeg pleier å henge maleriene på kjøkkenveggen for å "modne" noen dager, og mens jeg går der og surrer og smått kikker på veggen, oppdager jeg fort om det er noe jeg ikke er fornøyd med. Det samme skjer om jeg tar bilde av maleriet, for da får jeg et annet perspektiv på farger, komposisjon m.m.
Her så jeg fort at noe måtte gjøres. De mørke feltene rundt stråene til høyre ble for dominerende, og stråene i midten kuttet bildet i to. Det ble ikke noe fokuspunkt, bare forvirrende og rotete. To dager senere hadde jeg dratt stråene i midten mot høyre, og jevnet ut de skarpe kontrastene.
Fortsatt var jeg ikke helt fornøyd. På mandagens spørretime i malekurset sa lærer Hege seg enig med meg om at komposisjonen var uheldig, og hun foreslo å male over stråene i midten og flytte litt på dem. Etter noen dagers tenking, sa jeg til meg selv: "Ok, kill your darlings", og gikk i gang. Jeg malte over stråene, roet det ned med å gjøre fargene jevnere, og la inn et lyst felt øverst i bildet. Sprayet over noen nye strå lenger ned til høyre. Nå må det da være bra, tenkte jeg og hengte det på kjøkkenveggen.
"Hmm"... "det er noe med det lyse feltet"... "Det er for sentrert, og for høyt. Ikke noe gyllent snitt her." Nå tok jeg ikke bildet med på maleloftet en gang, men tok maletubene og en svamp med til kjøkkenet, og pussa og gnidde farger inn til "sola" var kommet på plass der den nå står. Kunne kjenne hvordan pulsen og blodtrykket sank, og euforien steg. NÅ var det ferdig!
Nå har det hengt hele helga, og fra spisebordet kan jeg betrakte det med tilfredshet. Nå gir det meg en harmoni som det ikke ga meg før. Sånn er det altså det kjennes, når man bare VET at det er ferdig. Kjenner det nedi magen, liksom.
Selv om jeg ikke skal beholde det selv, er det viktig for meg at det er et produkt jeg selv kjenner jeg har gjort mitt beste med. Jeg elsker disse fargene og har skapt hver strek, hver nyanse med en omhu jeg tidligere aldri har lagt i et bilde.
Inntil det får et nytt hjem, henger det godt her. :)