Siden jeg begynte å male, har jeg sugd til meg inspirasjon som en svamp gjennom bilder, videoer og kurs på youtube, pinterest, facebook, simplero, kajabi osv. osv. Det er så mye som inspirerer meg, og så mye jeg har lyst å prøve. De som har anbefalt meg å finne og holde meg til en egen stil, har jeg avvist med at jeg ikke er klar for å begrense meg ennå. Kanskje blir jeg aldri det. Kanskje er mangfoldet det som definerer meg?
Men...
På den andre siden kan fascinasjonen over andres arbeid og jaget etter å prøve stadig nye ting, være nettopp det som hindrer meg i å forfølge det mitt eget hjerte finner mest glede i. Det kan mitt siste arbeid være et eksempel på.
Startet med et lerret på 80*100 cm og plukket ut noen farger jeg hittil ikke har latt dominere noen av mine bilder før. Tømte samtidig noen tuber som det var lite i mens jeg dannet grunnlaget, og la ikke noen konkrete planer før jeg spredte fargene og la en grunnleggende struktur. Var forsåvidt fornøyd med første lag, sjekk her: https://www.instagram.com/reel/Cb96s-Ag2Gw/?utm_medium=copy_link
Det skal normalt flere lag til før ideene begynner å konkretisere seg, men denne gangen kjente jeg at jeg ble mer og mer frustrert etterhvert som jeg la flere og flere lag.
Jeg prøvde å presse meg i retninger jeg har lært på kurs, sett hos andre og ideer jeg har ønsket å iverksette, men fargene tiltalte meg ikke. Så ikke veien videre, og ba til og med om hjelp på internt maleforum på FB. "Hvor er jeg på vei? Syns jeg begynner jeg å nærme meg noe blomsteraktig - igjen."
Den beste tilbakemeldingen jeg fikk der, var å ta tiden til hjelp og følge instinktet mitt. Men hva betyr det - egentlig?
Et godt triks jeg har lært meg, er å sette arbeidet til side, gjerne et sted der det er synlig mens jeg gjør andre ting. Det tar normalt ikke lang tid før jeg ser hva jeg må gjøre.
Mens jeg satt i stua imorges og så på bildet med et halvt øye mens jeg spiste frokost og så siste episode av en serie (har tatt tidlig påskeferie), Det siste laget med gult jeg la på kvelden før fordi jeg syntes fargene var for kalde, fikk bildet til å ligne på et bilde jeg malte ifjor. Hjelpes, holder jeg på å gjenta meg sjøl?
Da innså jeg noe viktig. Bildet av rosene var jeg sååå fornøyd med. Det fanget alle de varme fargene jeg alltid dras mot, de fargene som gir meg energi, som nærer min sjel. Hvis jeg ser meg rundt i huset, er de overalt! Sokkene jeg har på meg, utslitte og nystoppede, puter, gardiner, tulipanene på bordet... Det er energiske, glødende varme farger, fra gult og oransje til rosa, rødt og lilla. Gjerne blandet slik jeg husker fra barndommen var helt forbudt. Man skulle ikke blande rosa og rødt. Eller rosa og oransje! Galskap.
Jeg elsker den galskapen.
Så jeg har bestemt meg for å slutte å kjempe imot. Ja, jeg dras mot disse fargene, og hva så? Om jeg bruker dem i alle malerier jeg lager, vil det likevel aldri bli helt likt. Da er det vel det som kjennetegner min kunst, de forbudte, energiske fargene i en herlig galskap.
Kommentare